Norsk stabijhoun

Norsk stabijhoun (uttales stabæj-huun) er en uvanlig rase som opprinnelig kommer fra Friesland, en provins i Nederland. Navnet kommer av «sta bij» som betyr «stå ved», en kvalitet som taler til lojaliteten og brukervennligheten til hunden. Den har tradisjonelt blitt brukt som gårdsbeskytter i Friesland, til å jakte muldvarper (en lokal avlingsplage) og til familiehund. På engelsk kalles den «Norwegian stabyhoun», en bastardisering av det frisiske navnet. Det frisiske språket minner om nederlandsk.

Hva slags hund?

Den norske stabijhounen er ikke forskjellig fra den nederlandske. Rasen ble relativt nylig erkjent som offisiell rase i Nederland (1942) med ca. 3 500 individer. Dette var etter at rasen nesten forsvant etter et behov for å skape den perfekte jakthunden ved å krysse stabijhounen med wetterhounen. Noen nederlendere bestemte seg heldigvis for å redde rasen ved å samle de 10 beste individene de fant, som er grunnlaget for dagens hunder. I Norge finnes det i underkant av 200 hunder, men antallet vokser her samt i våre naboland Danmark, Sverige og Finland.

Rasen, i og med at den ble brukt til muldvarpjakt, har en tendens til å grave. Den er også en god sporhund og faller innunder gruppe 7, jakt- og gårdshund. Den kan brukes til jakt og agility og regnes for å være en «allrounder». Hunden er god med familie og vokter hjemmet. Det er viktig å la hunden ha arbeid, eller i det minste å la den ha noe å holde seg opptatt med, da trives den best. Det er en muskuløs og smidig bikkje, hanbikkjer kan nå så vidt over 50 cm, hunnbikkjer noe mindre. Vekter faller oftest rundt 25 kg for hanner og noe mindre for hunner. Hunden regnes for å være en sterk hund med lav sannsynlighet for å ende opp med sykdom, men hoftedysplasi og albuedysplasi kan forekomme. Dette er arvelig, men kan også forekomme uten at foreldrene har dysplasi.